Olga Bjoner

Olga Bjoner var med på å stifte det første kvinnelaget tilsluttet Norges Bondelag i Spjelkavik i 1917, og tok senere initiativ til en lang rekke nye lag. I 1925 ble Norges Bondelags Kvinnelagsnemnd stiftet som en egen avdeling i Bondelaget med henne som leder.

Første landsmøte året etter vedtok at formålet med Kvinnelagsnemnda var å vekke landsbygdas kvinner til samling om felles økonomiske, kulturelle og sosiale verdier. Nemnda skulle også «bekjempe de krefter som søker å utrydde kristendommen og nedbryte folks moral».

Bjoner var medlem av Norges Bondelags landsstyre fra 1927, fra 1928 av arbeidsutvalget. Hun var vararepresentant for Bondepartiet til Stortinget i årene 1930–1933, og hun ble landskjent som foredragsholder og fast redaktør av kvinnestoffet i bondepressen.

Bondelagets internasjonale kontakter lå henne særlig på hjertet; med egen bil gjorde hun i 1930-årene hyppige reiser til Danmark, Tyskland og de baltiske landene. I årene 1939–1940 var hun ikke mindre enn tre ganger i Tyskland, dessuten i Storbritannia og i Königsberg. Ved hjemkomsten i januar 1940 rapporterte hun til Utenriksdepartementet at hennes kontakter hadde advart henne mot en kommende tysk aksjon mot Norge som svar på britisk aktivitet.

Bondelagets Kvinnelagsnemnd hadde våren 1940 486 lokallag med rundt 20 000 medlemmer, og var en av landets største kvinneorganisasjoner.

Høsten 1940 nærmet Bjoner seg for første gang Nasjonal Samling (NS). Under Bondelagets forhandlinger med Vidkun Quisling, som endte med brudd, talte hun for en tilnærming. I oktober 1940 meldte Bjoner seg inn i NS. Med grunnlag i en meget omstridt fullmakt fra et landsmøte i Kvinnelagsnemnda i november 1940 fortsatte hun som leder her til 1941. Dette vekket sterke, negative reaksjoner, og Bondekvinnelagene gikk gradvis i oppløsning. I 1941 søkte Bjoner selv permisjon fra stillingen. Hun begrunnet dette med at hun var klar over at hun skapte uro i lagene gjennom sin politiske virksomhet.

Etter krigen ble Bjoner arrestert hjemme på gården i Hobøl i maidagene 1945, brakt til fengselet i Moss og siden til Bredtvet, hvor hun satt i varetekt i to år (713 dager). Under fangenskapet opplevde hun trakasserier og stadig sjikane, dertil seksuelle overgrep, og ble helsemessig brutt ned.

Rettssaken i Eidsivating lagmannsrett i mars 1948 ble ledet av lagmann Erik Solem. Selv var hun sykepermittert da dommen falt. Hun ble dømt til seks års fengsel, rettighetstap (blant annet tap av stemmeretten) og 15 000 kroner i erstatning. Retten fant at hun som forgrunnsskikkelse i NS bar fullt ansvar for okkupasjonstidens tyngsler, og festet ingen tiltro til hennes forklaring om at hun hadde handlet til landets eller kvinnenes beste.

I 1955 ga hun ut boka Dette har hendt. Et tidsbilde på eget forlag. Boka er et forsvar for hennes handlinger og synspunkter, og et bittert angrep på forholdene i fengselet.

• Den norske kvinne og den nye tid i Heim og Samfund, 1941
• Mot lysere tider. Artikler og taler, 1943
• Dette har hendt. Et tidsbilde, 1955

• Kvinnehirden
• landssvikoppgjøret
• Nasjonal Samling
• Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon
• Norge under andre verdenskrig

• Dahl, Hans Fredrik: biografi Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 1, 1999
• Dragsund, Kirsti: Kvinneliv for bygdeliv: 50 år med Norges Bondekvinnelag. Landbruksforlaget 1995
• Gran, Kerstin Marianne: For heim, Ætt og fedreland. Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon 1933-1945. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1998
• Ohman-Nielsen, May-Brith: «Olga Bjoner». I Dahl, Hans Fredrik m.fl.: Norsk krigsleksikon 1940-45, s. 42f.. Cappelen, Oslo 1995
• Ohman-Nielsen, May-Brith: Jord og ord. Bondepartiet 1915–1940, doktoravhandling, Historisk institutt, UiB, 1997
• Rovde, Olav: I kamp for jamstelling 1896–1945, bind 1 av Hundre år for bygd og bonde 1896–1996, 1995