På samme tid begynte Cézanne å arbeide med stilleben som var et godt egnet motiv for hans eksperimenteringer med former, farger og perspektiv. Han lagde blant annet en rekke komposisjoner med epler og dekorativt draperte duker hvor hvert enkelt objekt ble skildret fra flere synsvinkler, og han brukte kun kunstneriske virkemidler for å gi gjenstandene dybde.
Siden han var økonomisk avhengig av faren, dro han ofte tilbake til hjemstedet Aix-en-Provence, men han gjorde også flere reiser til kystlandsbyen L'Estaque nær Marseille der han fant noen av sine yndlingsmotiver. Han nådde i disse bildene frem til en storslagen forenkling av landskapet hvor sjøen reiste seg som en klar og blå vegg mellom stramt komponerte fjellformasjoner og landsbyhusenes kubiske masser. Maleriets todimensjonale flate ble fremhevet samtidig som han også skapte tredimensjonal dybde gjennom fargenyanser. Dette var et helt nytt trekk i samtiden og fikk senere stor innflytelse på den kommende generasjonen av modernistiske kunstnere.
Cézanne tilbrakte årene 1882–1884 i Sør-Frankrike hvor han blant annet arbeidet sammen med Renoir og Monet. Inntil 1895, da han for godt slo seg ned i Aix-en-Provence, pendlet han mellom Paris og Sør-Frankrike. I denne perioden gjorde han flere figurbilder hvor han også nådde stor effekt ved hjelp av systematisk forenkling. Dette kom tydelig frem i Gutten i den røde vesten (1890–1895) og i Kortspillerne (1890–1892), som han først malte med fem personer rundt bordet i et interiør. I den siste varianten satt bare to tilbake og interiøret var borte, kun bordets rektangulære flate og flasken var gjenværende. Det sjangermessige og fortellende som tradisjonelt var fremtredende i slike motiver, hadde her veket til side for en monumental løsning.
I den siste delen av Cézannes karriere ble det tunge, pastose strøket erstattet av en lettere og luftigere teknikk, men hans karakteristiske behandling av linjer og flater fortsatte. Han laget store, figurrike komposisjoner som hovedverket Badende (Grandes Baigneuses, 1898–1905) der figurene fikk en majestetisk skulptural effekt og ble formulert inn i en lukket og forenklet komposisjon, som i kraft av sine enkle geometriske prinsipper virket monumental. Samtidig fortsatte han også sitt fokus på rene landskapsmotiver på 1890- og begynnelsen av 1900-tallet. Et av de mest kjente var de av Mont Sainte-Victoire, som han malte i en rekke versjoner. Ambroise Vollard, som var hans kunsthandler, laget en stor utstilling i 1895, og etter den steg hans popularitet frem til hans død.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.