Foreldre: Skipper og gårdbruker Peder Pedersen Waage (1796–1872) og Regine Lovise Wathne (1802–72).
Gift 1) 31.1.1862 i Christiania med Johanne Christiane Tandberg Riddervold (6.11.1838–28.5.1869), datter av biskop og statsråd Hans Riddervold (1795–1876) og Anne Marie Bull (1804–70); 2) 2.10.1870 i Onsøy med Mathilde Sofie Guldberg (4.2.1845–17.10.1907), datter av sogneprest Carl August Guldberg (1812–92) og Hanna Sophie Theresia Bull (1810–54).
Svoger til Cato Guldberg (1836–1902), Axel Guldberg (1838–1913), Cathinka Guldberg (1840–1919), Gustav Guldberg (1854–1908) og Ansgar Guldberg (1868–1924).
Peter Waage var en norsk kjemiker som er verdensberømt for sine oppdagelser om stoffers reaksjonsfart. Sammen med matematikeren Cato Maximilian Guldberg formulerte de en lov som ble kalt Guldberg og Waages lov, men som i dag kalles massevirkningsloven. Dette er den eneste naturloven som er beskrevet av nordmenn.
Massevirkningsloven har lagt grunnlaget for den generelle og moderne fysikalske kjemi.
Waage vokste opp på slektsgården Våge på øya Hidra ved Flekkefjord. Han lærte å lese allerede som fireåring og fikk sin første undervisning av moren og bestemoren, senere av en nabo som virket som privatlærer på øya. Som 11-åring begynte Peter Waage på borger- og realskolen i Flekkefjord. Foreldre og lærere skjønte raskt at hans evner var så store at han burde utdannes til «borgerlige sysler», og 1849 ble han derfor sendt til Bergen katedralskole som elev i fjerde klasse.
Etter examen artium i 1854 begynte han å studere medisin ved Universitetet i Christiania. Første avdeling bestod bare av eksperimentalkjemi og disseksjon. Etter å ha tatt første avdeling i 1857, skiftet han over til å studere kjemi og mineralogi. Han ble fanget inn i kjemien av den tyske foreleseren Adolph Strecker. Helt fra barnsben av hadde han vært fascinert av de forskjellige mineralene som han fant på Hidra, og hans første publikasjon dreide seg om mineraler fra denne øya. Den ble trykt 1859 og hadde tittelen Omrids av Krystallografien.
I 1858, mens Waage ennå var student, fikk han Kronprinsens gullmedalje for en oppgave der han fant strukturformelen for uorganiske og organiske syrer som inneholdt oksygen. Det var en rent teoretisk oppgave uten eksperimenter. I oppgaven slo han blant annet fast at molekylformelen for vann måtte være H2O og ikke HO, og at atomvekten til karbon måtte være 12 og til svovel 32. På den tiden hevdet mange feilaktig at atomvekten var halvparten av dette. Waage foreslo også at karbon danner fire bindinger før Friedrich August Kekule von Stradonitz (som har fått æren for å være den første) gjorde det. Mange i datiden skilte ikke skarpt mellom atom og molekyl, men Waage definerte et molekyl på samme måte som det gjøres i dag: «Den mindste Mængde af et sammensat Legeme, der kan bestaa som saadant».
På slutten av 1858 ble Peter Waage ansatt som universitetsstipendiat. I 1859 reiste han til Frankrike og Tyskland, hvor han studerte i to år. Mesteparten av denne tiden tilbrakte han hos professor Robert Bunsen i Heidelberg.
I 1861 ble han lektor i kjemi ved universitetet, og i 1866 ble han professor i kjemi sammen med de andre ni ordinære lektorene universitetet den gang hadde ettersom Stortinget hadde bestemt at alle lektorene ved universitetet nå skulle ha tittelen professor. Waage beholdt professoratet til sin død.
Allerede i studietiden ble Waage kjent med matematikeren og fysikeren Cato Guldberg. De ble senere dobbelt svogere; Guldbergs kone var søster av Waages første kone, og etter at Waages første kone døde, giftet han seg med Guldbergs søster. Sammen med Guldberg og fire andre studenter stiftet han Den Fysisk-Kemiske Forening i 1858. I løpet av det neste halvannet året holdt de 41 møter med foredrag, og en lang rekke av disse ble holdt av Waage. Men da synes det som om de aktuelle temaene var brukt opp, og foreningen opphørte.
Guldberg og Waages massevirkningslov. Reaksjonshastighetsskjema for den reversible reaksjon A + B⇋C + D.
Tidlig i 1860-årene begynte Waage å utføre en lang rekke eksperimenter hvor han studerte hvordan kjemiske stoffer reagerer med hverandre og dannet nye stoffer. Guldberg og Waage satte så opp en beskrivelse av disse forsøkene hvor de konkluderte med at reaksjonene går begge veier A + B = G + H med en bestemt hastighet. Dette ble beskrevet i tre foredrag i Videnskabs-Selskabet i Christiania 1864 og trykket året etter. Det er dette som ble kalt «Guldberg og Waages massevirkningslov» og som i dag kalles massevirkningsloven.
Etter ytterligere arbeider kom de frem til at reaksjonen var avhengig av konsentrasjonen av stoffene aA + bB ... = gG + hH ..., der a, b ... er koeffisienten i den balanserte ligningen. Når reaksjonen var kommet i likevekt, var likevektskonstanten K = , hvor [A], [B] ... representerer molare konsentrasjoner. Dette ble publisert i 1867 og 1879. Det har senere vist seg at likevekten er temperaturavhengig.
Selv om avhandlingene delvis ble publisert på fransk og i utenlandske fagtidsskrifter, tok det tid før omverdenen ble oppmerksom på resultatene. Det var først da den tyske kjemikeren Wilhelm Ostwald refererte til massevirkningsloven i en avhandling i 1877 og den nederlandske kjemiker J. H. van't Hoff samme år på egen hånd kom frem til de samme funnene, at de to nordmennenes oppdagelse ble internasjonalt kjent.
Før Waage og Guldberg avsluttet samarbeidet om dette emnet, gav de en revidert fremstilling av sine konklusjoner i avhandlingen som ble publisert på norsk og tysk i 1879. Med dette var deres internasjonale ry definitivt etablert. Massevirkningsloven har i ettertid fått en moderne utforming i den såkalte termodynamiske massevirkningslov, som tar utgangspunkt i aktiviteter istedenfor Waage og Guldbergs konsentrasjoner.
Waage var interessert i mange områder av kjemien. Studentene kalte ham ofte «lille Peter surstoff» og moret seg over en formulering han en gang benyttet under en kjemisk demonstrasjon: «Som mine herrer kan se, er surstoff en usynlig gass uten lukt og smak.»
Arbeidet med prisoppgaven og massevirkningslovene var de eneste større arbeider Peter Waage gjorde som kan kalles grunnforskning. Han var bestyrer av det mest velutstyrte kjemilaboratoriet i Norge, og i 1874 fikk han reist en egen bygning for kjemi, Domus Chemica, i Frederiksgate 2. På fronten av bygningen er portretter av de seks kjemikerne Antoine Lavoisier, Jöns Jacob Berzelius, Carl Wilhelm Scheele, August Laurent, Charles Frederic Gerhardt og Heinrich Rose.
Peter Waage engasjerte seg i utviklingen av tre industrielle prosesser i Norge: fremstilling av krutt (ved Nitedals Krudtværk se Georg Ludvig Andreas Frølich), kondensert melk (Dahl’s pure milk, nå Viking melk) og fiskemel (Professor Waages fiskemel). Han foreslo også å endre beskatning av øl fra maltinnhold til alkoholinnhold, og han utviklet en enkel metode til å bestemme alkoholinnholdet. Dette var et politisk mer enn et teknisk spørsmål, og nyordningen ble først innført 12 år etter at han døde.
I 1868–1869 var Waage formann i Den Polytekniske Forening. I 1893 var han med på å stifte «Den Polytekniske Forenings Faggruppe for Kemikere», som senere ble til Norsk Kjemisk Selskap.
Frem til slutten av 1870-årene var Peter Waage for det meste kjemiker. Han overtok som formann i Kristiania Ynglingeforening (i dag en del av Kristelig forening for unge menn) etter Peter Lorentzen Hærem i 1879, og etter dette tok kristenlivet en stadig økende plass i livet hans. Året etter tok han initiativet til å få dannet en landsomfattende organisasjon for ynglingeforeningene. Han startet universitetsgudstjenester i 1882, og han støttet etablering av barneasyl, barnekrybbe og suppekjøkkener i Christiania.
Waage hadde mange offentlige verv:
Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1882 og til kommandør 1894.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.