Vebjørn Tandberg

Bedriften var ikke medlem av Norsk Arbeidsgiverforening, og de ansatte stod utenfor LO. Arbeids- og velferdsvilkårene for personalet lå langt i forkant av det vanlige i industrien med hensyn til arbeids- og ferietid, sykelønnsordning, pensjonsvilkår og så videre.

Personalets arbeidstid ble i 1937 satt ned fra 48 til 42 timer i uken, i 1948 ytterligere ned til 39 timer. I 1938 ble det opprettet en fast pensjonsordning for de ansatte med 70 prosent av siste års lønn, fra 1954 en realverdi-pensjonsordning. I 1947 fikk alle ansatte med minst 10 års tjeneste en ekstra friuke, og fra 1955 ble det innført 5-dagers uke i månedene juni–august, fra 1969 hele året. Fra 1970 fikk alle ansatte fastlønn, og fra 1974 ble individuell arbeidstid og ny sykelønnsordning innført som prøveordning.

Tandbergs Radiofabrikk var en sosial mønsterbedrift som mange utenlandske delegasjoner ville besøke og studere. Norske massemedier viste nærmest uten unntak dyp beundring for mannen og hans verk, som i utallige intervjuer og reportasjer ble fremholdt som eksempler til etterfølgelse.

Selv om bedriften var eid av en stiftelse der de ansatte var eiere (inntil den 1971 ble overtatt av et børsnotert aksjeselskap med valgt styre), var Tandberg som gründer en patriarkalsk leder av virksomheten. Han kjente og samtalte med alle ansatte, og hans kontor var åpent for enhver til å legge frem forslag, ikke bare tillitsmenn fra Personalutvalget. Da den sovjetiske visestatsminister Anastas Mikojan etter eget ønske besøkte Tandberg-bedriften på Kjelsås i 1960, uttalte han at bedriften var noe midt imellom kapitalisme og kommunisme.

Etter noen gode etterkrigsår med kjøpepress og ny fabrikk på Kjelsås i 1951 ble konkurransen tøffere. Da gjorde Tandberg en bragd med en fremragende båndopptaker (1952), et viktig og lønnsomt produkt i en årrekke. Den ble fulgt av en ny innovasjon, språklaboratoriet i 1961. Norske myndigheter åpnet for fjernsyn først i 1960. Tandberg hadde startet produksjon av apparater i 1958, men svart/hvitt-mottakerne ble aldri noen økonomisk suksess. I 1970 startet produksjonen av fargefjernsynsapparater, som ble en fulltreffer. Ved siden av Jan Wessels Radionette ble Tandberg storprodusenten i Norge.

Utover i 1960-årene og senere ble produktspekteret utvidet og produksjonsvolumet økt. Eksport ble tatt opp til flere land, noe som krevde lagerhold ute og bandt kapital. Lønnsomheten ble svekket og likviditeten anstrengt. Så dukket det opp en ny og revolusjonerende mikroteknologi i elektronikkindustrien. Den skapte veldige muligheter på sikt, men krevde fullstendig omstilling. Egen forskning og utviklingsarbeid ble nødvendig. Mikroprosessoren kom for alvor i 1972 og digitalteknikken i 1976.

Tandberg pekte i 1971 ut sin etterfølger, som ble viseadministrerende direktør, men han fortsatte selv å styre egenrådig i troen på sin lykkestjerne.

Stagnasjonstendenser i internasjonal økonomi og valutauro i begynnelsen av 1970-årene gjorde det vanskeligere å takle problemene. Disse årene ble dramatiske og skjebnesvangre for Tandberg personlig og for hans livsverk.

1973 ble likevel tilsynelatende et triumfår: Bedriften feiret 40-årsjubileum, en fusjon med A/S Radionette ble gjennomført, og en ny fabrikk på Skullerud skulle innvies. Bedriften var, med sine 2750 ansatte, landets 14. største industribedrift målt etter sysselsetting og den 10. største målt etter eksportverdi. ⅔ av produksjonen ble eksportert.

Overoptimistisk ekspansjon, med ny fabrikk på Notodden og overtakelse av en i Skottland (Haddington), og lignende ekspansjon hos utenlandske konkurrenter førte til internasjonalt prisfall og dårlig lønnsomhet. Nedgang og krise stod for døren. Dette gjaldt også de store radio- og fjernsynsprodusentene Norden samt i Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

Tandberg hadde opprettet en egen datadivisjon i bedriften og satset på den som et fundament for fremtiden. Da krisen kom, var denne virksomheten imidlertid ikke kommet langt nok, og den var ikke så sterk som forholdene krevde. Satsingen hadde vært for liten og kom for sent.

Vebjørn Tandberg ble pensjonert i 1974, men fortsatte å være nærværende i bedriften og hevde sine meninger. Selskapet var 1971 blitt børsnotert med 12 000 aksjonærer og et profesjonelt styre.

Fra høsten 1976 til konkursen i desember 1978 gikk virksomheten fra vondt til verre, med store driftstap og rådvill styring. Staten gikk i 1977 og 1978 stadig sterkere inn for å redde arbeidsplassene ved å gi store lån og garantier. Blant annet ble lån på 55 millioner kr sanert, og ny aksjekapital på 120 millioner kr ble tegnet. Resten av aksjekapitalen ble strøket. Intet hjalp.

Tandberg ble selv skjøvet bort fra bedriftens område, og følte at hans livsgjerning og mening med livet var borte. Han tok sitt eget liv 30. august 1978, samme dag som han mottok et brev om at styret ønsket en slutt på hans bedriftsbesøk.

Da et nytt stort driftstap ble varslet november 1978, gikk styret like etter til skifteretten og begjærte selskapet konkurs.