Zeshan Shakar

Forfatteren fikk sitt gjennombrudd allerede med oppvekstromanen Tante Ulrikkes vei. Boken har et sterkt politisk perspektiv på samtidens Norge og tar opp og belyser en rekke samfunnsproblemer i en stil som er varm, humoristisk og sår. Leseren følger Mohammed (Mo) og Jamal, som begge vokser opp som norskfødte barn av første generasjons innvandrere i drabantbyen Stovner. Men der Mo gjennomfører en klassereise, opplever Jamal å falle utenfor storsamfunnet. Gjennom vekslende kapitler får vi historiene til begge hovedpersonene, ikledd forskjellig språkdrakt. Slik tematiserer Shakar språkets makt og viser hvordan det både kan gi innpass og føre til utenforskap. Andre viktige tema i romanen er den avgjørende rollen bakgrunn og familie kan ha for et menneskes utvikling og liv.

Shakar ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris for boken. I 2019 ble Tante Ulrikkes vei omarbeidet til teaterstykke av Carl Morten Amundsen og Victoria Meirik og fremvist på Det Norske Teatret. Sceneversjonen ble også tatt på turné med Riksteateret.

I 2020 kom Shakars andre roman, Gul bok. Her møter vi Mani som har fått jobb i «Oppvekstdepartementet» i regjeringskvartalet, hvor han skal jobbe med statsbudsjettet, eller det som internt er kjent som «Gul bok». Handlingen utspiller seg i perioden mellom 2010 og 2013 og har terrorangrepet den 22. juli 2011 som omdreiningspunkt. Også i Gul bok tar Shakar opp grunnleggende menneskelige tema som utenforskap, klasse og familie, og beskriver sosiale og kulturelle forskjeller med særlig fokus på alle særegenhetene som til sammen utgjør vår egen samtid.

I Shakars tredje roman, De kaller meg ulven (2022) skal faren til hovedpersonen flytte tilbake til Pakistan etter førti år i Norge, og historien hans skildres blant annet gjennom en rekke tilbakeblikk som leseren får ta del i mens hovedpersonen rastløst vandrer gjennom Oslo-kvelden og tenker tilbake på det som har vært. I denne boken videreutvikler forfatteren tematikken fra de to foregående bøkene, og fokuserer særlig på koblingen mellom klasse og identitet. Vi møter igjen en jeg-forteller med innvandrerforeldre som har foretatt en klassereise i det norske samfunnet, men her går Shakar i større grad inn i forholdet mellom foreldre og barn, og er særlig opptatt av foreldregenerasjonen sin opplevelse av å være innvandrere i Norge. Shakar selv har omtalt foreldregenerasjonen av innvandrere som «den glemte generasjonen».

I 2020 hadde teaterstykket Linje 5, skrevet sammen med Don Martin, premiere på Det Norske Teatret og Rommen scene. Her tar Shakar og Martin utgangspunkt i T-banelinjen som går mellom Groruddalen, sentrum og Sognsvann i Oslo, og publikum får møte ulike mennesker som går på og av toget. Stykket tar i bruk elementer fra slampoesi og hiphop og tematiserer i høy grad makten som språket innehar i kulturen.