antifascisme

Antifascismen har sin opprinnelse i Tyskland i mellomkrigstiden. Møte i Antifaschistische Aktion i 1932, en militant antifascistisk aksjon startet i Tyskland av Tysklands kommunistiske parti (KPD). Året etter ble gruppa forbudt av Adolf Hitlers regime.
Møte i Antifaschistische Aktion, Tyskland, 1932
Av .
Antifaschistiche Aktions og KDPs lokaler i Berlin i 1932. På veggene står det skrevet «Antifaschistiche Aktion – gegen krieg, huger und faschismus!» («Antifascistiske aksjon – mot krig, sult og fascisme!»).
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Valgplakat for Arbeiderpartiet fra 1936. På plakaten står diktatorene Hitler og Mussolini avbildet øverst, med skrekkscenarier av tenkte fascistiske regimer under.
Antifascistisk valgplakat 1936.
Av .
Politiet forsøker å rydde antifascister vekk fra gatene i London, slik at en bil med fascistiske offiserer kan passere. Foto fra 4. oktober 1936.

I mars 1941 sluttet den jugoslaviske regenten prins Paul og regjeringen seg etter tysk press til tremaktspakten mellom Tyskland, Italia og Japan. Dette førte til voldsomme demonstrasjoner i alle større byer, som her i Beograd.

Av /NTB Scanpix ※.

Antifascisme er en transnasjonal politisk bevegelse og et tankesett som fremmer aktiv politisk motstand mot organisert fascisme, nazisme og høyreekstremisme. Sentralt i den moderne antifascismen ligger tanken om at fascistiske bevegelser må stanses gjennom sivile og direkte aksjoner. Dette bygger på antagelsen om at fascistiske bevegelser kan få alvorlige konsekvenser for samfunnet dersom de får fritt spillerom, slik historien har vist.

I praksis utgjør ikke antifascismen en enhetlig politisk ideologi, gruppe eller organisasjon. Selv om antifascismen medfører noen felles grunntanker om viktigheten av å bekjempe fascismen, er det stor variasjon mellom ulike antifascistiske nettverk når det gjelder organisasjonsstrukturer, ideologisk orientering og strategiske vurderinger. Derfor kan antifascismen heller betegnes som en spesialisert form for antirasisme, bestående av uavhengige politiske nettverk som anser det som sitt eget ansvar bekjempe fascistiske bevegelser før de får fotfeste.

Historisk opprinnelse

Antifascismen har sin opprinnelse i mellomkrigstidens Tyskland, og sprang ut ifra Tysklands kommunistiske parti (KPD) i 1932 som et forsøk på å danne bred motstand i venstresiden mot nazismens fremvekst. Dette resulterte i organisasjonen Antifaschistische Aktion, som skulle bedrive direkte motstand mot fascismen og kapitalismen.

Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland etter parlamentsvalget i 1933 førte til at hans parti (NSDAP) gjennomførte en svært systematisk og organisert forfølgelse av sosialdemokrater og kommunister, med vold, fengslinger, drap og mange i eksil som resultat. Dette skapte en sjokkeffekt på arbeiderbevegelsen i hele Europa, og mante fram en sterk opplevelse av at arbeiderbevegelsen og sosialister av ulike avskygninger måtte føre en felles kamp overfor trusselen fra høyre.

Fascismen ble ansett som et fenomen som gjennomsyret alle borgerlige partier, og ble også knyttet til kapitalismen som system. Det politiske spekteret i Europa var på denne tiden høyst polarisert mellom kommunismen på den ene siden og nazismen og fascismen på den andre. Dette gjorde at arbeiderbevegelsens mobilisering mot nazismens vekst ble en kamp om egen eksistens. Antifascismen var dermed i sin opprinnelse en bevegelse som samlet den politiske venstresiden mot en felles fiende.

I Norge førte Hitlers og NSDAPs maktovertakelse i januar 1933, og stiftelsen av Nasjonal Samling (NS) under ledelse av Vidkun Quisling noen måneder senere, til at både Det norske Arbeiderparti (DNA) og Norges kommunistiske parti (NKP) mobiliserte retorisk og i propaganda, og førte en klar aktivistisk linje. Mobiliseringen førte til skjerpet fienderetorikk mot den borgerlige siden, men også til en del demonstrative, fysiske aksjoner i offentlige rom og bruk av organisatoriske former og propaganda etter tysk modell. For både DNA og NKP framstod fascismen nå som en overhengende fare. Ingen av partiene oppfordret til eller støttet voldshandlinger mot fascismen, og det kom ikke i stand militante organisasjoner, men ungdommer i begge partier søkte bevisst å forstyrre og ødelegge NS-møter. Det kom til voldelige sammenstøt, også mellom sosialistisk ungdom og ungdom som tilhørte partiet Høyre. DNA, og ikke minst Oslo Arbeiderparti, stilte seg bak agitasjon og store folkemøter.

Siden antifascismen eksisterte i kraft av å være en motreaksjon, svant den hen etter de alliertes seier over nazismen og fascismen etter andre verdenskrigs avslutning i 1945. Sovjetunionen benyttet seg imidlertid av antifascismen som et virkemiddel for å skape et kollektivt minne av seieren over nazismen, og fremmet det som en sentral del av den sovjetiske identiteten.

Gjenoppvåkning og dannelsen av moderne antifascisme

Da den antifascistiske bevegelsen gjenoppstod i 1980-årene, var Blitzhuset i Oslo, som ble grunnlagt i 1982, sentrum for antifascismen i Norge. Foto av Blitzhuset i Pilestredet fra oktober 1994.
Av /NTB Scanpix.

Antifascismen hadde en gjenoppvåkning i Vest-Europa på 1980-tallet som en respons på tiltagende nynazistiske strømninger i en rekke europeiske land. Mens antifascismen før 1945 bestod av bred og sivil motstand mot institusjonalisert fascisme og nazisme, var antifascismen på 1980-tallet karakterisert av autonome og radikale bevegelser som konfronterte nynazistiske og nasjonalistiske grupperinger på gateplan.

Denne nye formen for antifascisme ble utviklet av den autonome venstresiden og var inspirert av punk-bevegelsens «gjør det selv»-logikk, anarkisme og antiautoritære prinsipper. Autonome grupper er grunnleggende skeptiske til institusjonell partipolitikk og fremhever heller direkte politiske aksjoner. Et sentralt argument i legitimeringen av denne antifascismen var at staten og politistyrker ikke var skikket til å bekjempe fascismen, ettersom de var en del av systemet som hadde tillat fascismen å vokse.

Selv om den nye formen for antifascisme aksjonerte mot nye former for fascisme og nazisme, lot de seg likevel inspirere av Antifaschistische Aktion i Tyskland på 1930-tallet. Ved å benytte seg av de samme logoene, slagordene og taktikkene knyttet man seg direkte til mellomkrigstidens etos og gjorde antifascismen til en varig bevegelse som overskred tid og sted. På denne måten kunne antifascister plassere seg i en større sammenheng og ta til seg historiske erfaringer. Selv om den nye antifascismen lot seg inspirere av mellomkrigstidens kamp mot fascisme, var disse bevegelsene aldri direkte sammenkoblet.

I offentligheten ble den moderne antifascismen synlig gjennom såkalte Black Bloc-taktikker. Black Bloc innebærer at aktivister kler seg i svarte klær og ansiktsmasker under demonstrasjoner. I praksis gir dette aktivister muligheten til å unngå represalier fra politi og meningsmotstandere gjennom felles uniformering og anonymisering.

I Norge var den antifascistiske bevegelsen knyttet til Blitzhuset i Oslo, som fungerte som et samlingspunkt for radikal politisk aktivisme og alternative subkulturer. Det var i dette miljøet den norske fraksjonen av Antifascistisk Aksjon (AfA) ble grunnlagt i 1994. AfAs mål er å være en militant og direkte respons på økningen av nynazistiske grupperinger i Norge. På 1980- og 1990-tallet var det mange fysiske konfrontasjoner mellom antifascister og nynazister. På denne tiden var en rekke nynazistiske og høyreekstreme grupper aktive i Norge, eksempelvis Viking, Boot Boys og Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI). Flere av disse bekjente seg til skinheadkulturen, og nynazister og antifascister hadde dermed samme subkulturelle opprinnelse. Dette bidro til at konflikten mellom dem tidvis utspilte seg mellom rivaliserende skinheadgjenger.

Antifascismen som en transnasjonal bevegelse

Norske Antifascistisk Aksjon er del av en transnasjonal bevegelse som ikke anser landegrenser som hindre for internasjonal solidaritet og støtte i kampen mot fascisme. Denne solidariteten viser seg eksempelvis i form av informasjonsdeling, erfaringsutvekslinger, deltakelse i demonstrasjoner på tvers av landegrenser, og økonomisk bistand ved bøteleggelser. I Europa er moderne antifascisme særlig utbredt i land som tidligere har opplevd fascistiske regimer, som Tyskland, Italia (se fascismen i Italia), Spania og Hellas, men også i enkelte andre land som Danmark og til dels Sverige. Moderne antifascisme er også utbredt i flere tidligere østblokkland som Tsjekkia og Polen.

Antifascismen i dag

Antifascister demonstrerer i Portland, Oregon, USA, i 2019. Mange antifascister kler seg i sort og bruker masker eller tørklær foran ansiktet når de demonstrerer for anonymisering.
Av /NTB Scanpix.
Antifascistisk grafitti i Reggio Emilia, Italia, i 2018. Italia er et av landene der antifascismen står sterkt.
Antifascister demonstrerer i Moskva, 1. mai 2010. Hammeren og sigden er et symbol for kommunisme.
Av /NTB Scanpix.
Innsettelsen av president Donald Trump i USA i 2017 gjorde at den antifascistiske bevegelsen i USA blomstret opp. Antifascister demonstrerer mot Trump i Tucson, Arizona, i 2018. På plakatene står det «No Trump, no KKK [Ku klux klan]» og «No fascist USA».
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Antifascistisk grafitti i Bosnia-Hercegovina, med antifascismens symbol – det røde og sorte flagget i midten. Grafittien er fremstilt som en sigarettpakke, men i stedet for det sedvanlige «røyking dreper», står det «nasjonalisme dreper» nederst. Øverst står det «9/5. Seiersdagen over fascismen», med henvisning til 9. mai 1945, dagen det nazistiske Tyskland kapitulerte etter andre verdenskrig.

Aktivitetsnivået til nynazistiske grupper i Norge ble betydelig redusert etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Uten tydelige fiender på gateplan ble også aktivitetsnivået til norske antifascister redusert det neste tiåret. Likevel bestod den antifascistiske aktivismen i radikale og anti-kapitalistiske grupperinger, som for eksempel Motmakt, grunnlagt i 2009.

Nye utfordringer

Det at høyreekstrem aktivisme i stor grad har beveget seg «fra gata til data» gir færre muligheter for fysiske konfrontasjoner. Internettradikalisering og terrorangrep utført av enkeltpersoner utfordrer tradisjonelle antifascistiske metoder siden de hovedsakelig kjemper mot fysisk og organisert fascisme og høyreekstremisme. Noen antifascister i Norge, som nettverket Oslo mot Rasisme, har respondert på dette ved å føre en mer pragmatisk tilnærming med fokus på å engasjere lokalbefolkningen til å delta på antirasistiske demonstrasjoner. På denne måten søker aktivistene å igjen danne en bred front mot ytre høyre, slik som i mellomkrigstiden.

Fremveksten av høyreradikale bevegelser og partier i Europa byr også på nye utfordringer for den antifascistiske bevegelsen. Ettersom bevegelser på ytre høyre i økende grad fremstiller seg selv som demokratiske og ikke-voldelige, kan det stilles spørsmål ved om typiske antifascistiske metoder og strategier, som direkte aksjon, støydemonstrasjoner, fysiske blokader, ytringsnektelse (no-platforming), identitetsavsløring (doxxing) og territorielle klistremerker, forblir like relevante.

En annen utfordring er høyreradikale bevegelser som presenterer seg selv som liberale forsvarere av vestlige verdier i møte med religioner som islam. Et eksempel er Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), som mener at islam er en fascistisk ideologi som truer vestlige sivilisasjon, demokrati og kultur. SIAN har de siste årene hatt stands på en rekke torg rundt om i Norge hvor antifascister og antirasister har organisert store motdemonstrasjoner med mål om å overdøve SIANs taler med støy. Motdemonstrasjonene har stort sett har vært fredelige, men noen har resultert i voldsbruk.

Den antifascistiske bevegelsen har i senere tid også fått økt oppmerksomhet fra mediene. En av årsakene er at den såkalte Antifa-bevegelsen i USA, som er inspirert av den europeiske bevegelsen, men har sitt eget særpreg, fremstår som en av president Donald J. Trumps tydeligste og mest militante motstandere. Derfor ville Trump stemple bevegelsen som en terrororganisasjon, til tross for at antifascismen ikke er en strukturert organisasjon. Den antifascistiske bevegelsen har også flere ganger blitt fremstilt som statsfiender av Trump i forbindelse med demonstrasjonene i som ble utløst av drapet på afrikansk-amerikaneren George Floyd 25. mai 2020.

Selv om antifascistiske grupper og nettverk har vært aktive i USA i flere tiår, har omfanget av bevegelsen frem til nylig vært mindre enn i de fleste europeiske land. Etter at Trump ble valgt til president har imidlertid bevegelsen inntatt offentligheten søkelys og vokst betydelig. Sammenlignet med den europeiske bevegelsen som gjerne organiserer seg i små og relativt lukkede grupper og nettverk, fremstår den amerikanske bevegelsen som mindre organisert og mer synlig på gateplan.

Vanlige kritikker av antifascismen

Den moderne antifascistismen har møtt kritikk fra flere hold. En sentral kritikk bygger på antifascismens legitimering av vold som politisk virkemiddel. Kritikere vil påstå at vold ikke er legitimt i et demokrati og at meningsmotstandere burde møtes gjennom fri meningsbrytning. Antifascister hevder på sin side at vold er legitimt som selvforsvar, også på samfunnsnivå. Antifascister argumenterer for at historien viser at fascisme ikke effektivt bekjempes gjennom diskusjon, da det gir den mulighet til å vokse gjennom manipulasjon av sårbare grupper. Ifølge antifascister må denne mekanismen bekjempes for enhver pris, da tanken forutsetter at små fascistiske grupperinger er grunnleggende voldelige mot demokratiets grunnprinsipper og minoritetsgrupper.

Antifascismen har også blitt kritisert for sitt forhold til ytringsfrihet for meningsmotstandere. Et antifascistisk mål er å ikke tillate høyreekstreme stemmer i offentlig rom, også kalt no-platforming. En vanlig kritikk av dette målet er at det å stanse ytringer i offentlig rom kan ha en radikaliserende effekt fordi det kan skape en opplevelse av at demokratiske virkemidler, som frie ytringer, ikke er tilgjengelige og dermed legitimere ikke-demokratiske virkemidler, som vold. Sentralt i den antifascistiske tankegangen ligger imidlertid tanken om at høyreekstreme ytringer ikke anerkjennes som legitime meninger fordi de uttrykkes på bekostning av minoriteters og meningsmotstanderes menneskeverd.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg