Aztekersamfunnet var en krigerstat. Alle nyfødte guttebarn ble tatt imot med krigsrop, løftet opp mot solen og viet til «blomsterdøden» på slagmarken. For jentene var den mulige blomsterdøden å føde. Jentene mottok miniatyrer av en selevev og kokeredskap, guttene fikk miniatyrvåpen og en leppeplugg. Calpullien samlet seg til fest rundt den nyfødte og alle fikk smake et beger pulque, kaktusmjød. Kort etter ble spedbarna rispet opp på mage, bryst og armer for å ofre blod til sola. Ved fem års alder begynte barna å tilbringe tid på skolen (tenochcalli for allmuen, calmécac for adelen). Her lærte de høvisk framferd, krigskunst og de ferdigheter og varer som calpullien leverte til storsamfunnet. Etikette var svært viktig og kleskodene («overflodsordinanser») svært strenge.
For gutter handlet oppveksten først og fremst om å forberede seg til krig, det vil si ta personlige fanger på slagmarken og bringe dem hjem til tempelet for ofring. Dette var den eneste mulige veien opp for allmuen. Kvinner ble ikke krigere, men jordmødre. Ved siden av husholdningen var markedene deres fremste domene. Adelige kunne også bli prester, spesialister på nettopp ofring, samt på tidens gang og tilhørende varsler, ved hjelp av de to mesoamerikanske kalenderne, den som fulgte solen og den som fulgte den såkalte tellingen av dagene (tonalpohualli, tilsvarende mayaenes tzolkin), på 260 dager. Ved å kombinere dem, lese dem som historie- og spådomsbøker samt å tyde folks drømmer, utgjorde prestene og de skriftlærde samfunnets intellektuelle sjikt.
Den aztekiske statsledelsen besto av en rekke forskjellige råd med representanter fra adelige slekter og spesialister på forskjellige felt som bokføring, landmåling, arkitektur og redskapstilvirkning, ofte samlet i hver sine calpullier. I Tenochtitlán ble huey tlatoani, «øverste ordfører», valgt fra et øverste råd som besto av fire representanter fra de fremste slektslinjene. Samtidig valgte rådet en cihuacoatl («slangetvilling», etter guden av samme navn) fra samme familie som kongens fremste rådgiver. Mens kongen først og fremst var ansvarlig for statens relasjoner utad, altså krig, styrte rådgiveren innad. Titlene på adelsmennene som presiderte rådene forteller om plass i et hushold, foruten i panteonet, men også om et byråkrati med elementer av profesjonalisering og sentralisering.
Da Itzcóatl besteg tronen og innledet erobringen av bystater utenfor selve Mexicodalen, brant de også bøkene til statene de erobret. Aztekernes versjon av historien ble enerådende. Senere gjorde spanjolene det samme med de aztekiske opptegnelsene.
Ved siden av herskerne Itzcóatl og Moctezuma 2. (1502–1520), var rådgiver Tlacaélel og Texcocos konge Nezahualcoyotl (1431–1472) blant de fremste byggerne av trippelalliansen. Tlacaélel tjente under fire konger fra 1420 til 1487 og var oldefaren til Moctezuma 2. Han skal ha gitt skytsguden Huitzilopochtli status på linje med regnguden Tlaloc, trappet opp ofringen av mennesker etter tørke og hungersnød på 1450-tallet og stått ansvarlig for innvielsen av Det store tempelet i 1484. Sammen med Nezahualcoyotl fikk han anlagt et dike som skilte ut de saltere delene av sjøen mot nord, og åpnet for stor utbygging av chinampaer i sør samt akvedukter fra fastlandet som sikret vannforsyningen.
Texcoco var juniorpartner i trippelalliansen, men også en eldre og mer sofistikert by enn Tenochtitlán. Her lå de fineste verkstedene for smykker og insignier av fuglefjær, samt Mexicodalens største boksamlinger. Nezahualcoyotl var selv en betydelig dikter i en kultur som satte retorikk og diktekunst svært høyt. Texcocos rettsvesen regnes som dalens mest avanserte i det lovene la vekt på å formulere universelle regler og systematisere tidligere dommer. Rettsvesenet var et av adelens domener. Det fantes egne domstoler for forskjellige virksomheter, ikke minst markedene, samt appelldomstoler og en høyesterett.
Enhetlige systemer for mål og vekt og verdifastsettelse på markedene gjorde det mulig å regulere handel og jordbruksproduksjon sentralt. Kakaobønner tjente som myntenhet. Et bomullsstykke tilsvarte 40 kakaobønner og var standardenhet i skatteinnkreving. Alle skatter som undertvungne byer måtte betale ble utførlig nedtegnet. Aztekernes skrift omfattet ikke et komplett stavelsesalfabet slik mayaene hadde, men besto av piktogrammer med tillegg av fonetiske tegn malt på pergament eller en type papir av bark.
Med 24 calpullier fordelt på fire kvarterer og en oppmurt plattform på 800 x 400 meter i sentrum speilte Tenochtitlán kosmos med sine fire himmelretninger og en sentralakse som peker opp til himmelen og ned til underverdenen. Midt på plattformen kneiste den 45 meter høye pyramiden ettertiden kjenner som «Det store tempelet». På toppen lå to templer viet til Huitzilopochtli og Tlaloc. Nedenfor lå Quetzalcóatls og Tezcatlipocas templer og 40 andre bygninger viet til forskjellige religiøse og politiske funksjoner som til sammen utgjorde rikets administrasjon, deriblant de fremste familienes kvarterer og rikets arkiver.
Noe for seg selv sto «fjernhandelsstanden», pochteca, calpullier av kjøpmenn som sørget for import til Mexicodalen av eksotiske varer som bomull, fuglefjær og kakaobønner fra lavlandene langs Mexicos to kyster og mayalandene i sør. I bytte kunne aztekiske kjøpmenn levere de fineste steinredskaper, smykker og leirgods fra storbyens spesialist-calpullier. Pochtecaene fungerte også som kongens informanter og spioner i andre byer.
Tenochtitláns beliggenhet ute i sjøen ga også tilgang til rike ressurser som fisk, skalldyr, fugler og alger foruten chinampa-jordbruket med opptil sju årlige avlinger. Tre brede tilførselsveier og en dobbel akvedukt over til fastlandet sikret byens vannbehov.
Kommentarer (2)
skrev Jon Richardsen
svarte Andreas Tjernshaugen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.