Teaterhistorikere har vært opptatt av når Norge fikk sitt første profesjonelle teater. Var det Nürenbachs forsøk i 1771, Strömbergs teater i 1827, eller Christiania Theater i 1837? Strengt tatt var all offentlig teatervirksomhet (med unntak av de «offentlige» forestillingene i regi av de dramatiske selskapene) profesjonell i ordets mest selvfølgelige betydning: annonserte teaterforestillinger, tilgjengelig for inngangspenger, utført av folk som hadde valgt teatret som levevei – både tilreisende og fastboende. Helt fram til omkring 1850 var det knapt noen som omtalte teater som profesjonelt, eller ikke, i den norske teaterdebatten; det overordnede temaet var muligheten for et offentlig teater. Det var innforstått at dette offentlige teatret var profesjonell virksomhet, selv om en ikke brukte denne betegnelsen.
En grunn til at en ikke brukte et profesjonalitetsbegrep mer i tråd med det som er blitt vanlig seinere – med vekt på yrkesskikkelighet og teknisk/kunstnerisk dyktighet – var nok at kjernepersonalet, skuespillerne, i svært liten grad hadde den ønskede erfaringen. Det meste av teaterkritikken fra cirka 1820 (da debatten rundt behovet for norske, offentlige teatre skjøt fart) handlet om de norske «subjektenes» talent og deres dannelse, hvilket i stor grad handlet om å motarbeide den «Kantethed og Haardhed» som preget det norske talemålet, særlig der skuespillerne var fra Østlandet eller Trøndelag.
Konflikten mellom dansk og norsk på scenen var først og fremst et tema i hovedstadspressen og rundt hovedstadens teatre, samt i Christiania, hvor den kulturelle eliten satte dagsorden. Utviklingen av et offentlig teater ble, paradoksalt nok, avhengig av danske skuespillere med et scenespråk som denne eliten aksepterte.
Sett på bakgrunn av de regionale forskjellene, er det ikke overraskende at en i Trondhjem, hvor språkdebatten ikke var så tilspisset, allerede i 1803 kunne etablere et offentlig (det vil si profesjonelt) teater med innfødte (og dansk- og tyskfødte) skuespillere. Men dette var også så tidlig i århundret at det var få som så byens Det offentlige Theater som et grunnlag for et nasjonalt teater i klar mening.
Samtidas kulturelt betingede nedvurdering av teaterinteresserte håndverkere og andre med manglende dannelse er i ettertid blitt til et spørsmål om manglende profesjonalitet hos disse aktørene. Det offentlige Theater i Trondheim og andre offentlige teaterforsøk (blant annet Andreas Poulsens teater i Drammen mellom 1800 og 1819) er ofte blitt karakterisert som nettopp håndverkerteatre og «halvprofesjonelle» uten betydning for dannelsen av et norsk teater. Dette i motsetning til Strömbergs teater, som både i samtida og i ettertid, av mange er blitt betraktet som et profesjonelt teater – både fordi det var et teater av yrkesutøvere, men også fordi en har sett litt bort fra at prestasjonene var temmelig amatørmessige.
Det er et faktum at Strömbergs teater, institusjonelt sett, forberedte grunnlaget for et nasjonalt teater i hovedstaden. Men det er også et faktum at Strömbergs ettårige teaterentreprise nettopp ikke kunne skilte med skuespillerprestasjoner som overgikk andre samtidige teatre, og hadde kun kort varighet. Men både i samtida og i ettertid har teatrets forankring i hovedstadens kulturelle og politiske elite telt mye mer enn manglende profesjonalitet og suksess. Strömbergs teater og dets etterfølgere Christiania offentlige Theater og Christiania Theater ble sentrale i hovedstadens bestrebelser for et nasjonalt teater.
Kommentarer (1)
skrev Sverre Bentzen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.