Forestillingen om en vertikalt lagdelt verden kompletteres av det man ser som en fysisk, horisontalt delt verden av elver og skogkledd innland mellom elvene. Pirahã har ulikt levevis i tørketid og regntid. Den første er overflodens tid, da lever de sammen i store grupper på det som i tørketiden er brede, sandete elvebredder, driver hagebruk og fiske, og feirer. Den andre årstiden er den regnfulle. Da lever de i mindre grupper inne i skogen, går på jakt, sanker og samler paranøtter. Menn jakter med gevær og kvinner med hund.
Språket har få ord for forskjellige slektninger utenom de enkleste (mor, far, sønn, datter), men det skiller mellom fjerne (maga) og nære (ahaige) slektninger. Tilhørigheten i en gruppe, ahaige, avgjør «hvem du fisker for» og «hvem dyrker jord med», altså dine plikter og rettigheter i samfunnet. Relasjoner mellom menn og kvinner utvikles her. Ekteskap skjer mellom kryss-søskenbarn.
De fleste menn forstår og snakker portugisisk som er lingua franca i regionen. Kvinner snakker ikke med «fremmede kropper», noe som har gjort misjon og andre former for modernisering vanskelig, ved siden av hva hvite oppfatter som mangel på interesse.
På 1980-tallet ble pirahã-gruppene ved Maici utsatt for flere voldelige raid av paranøttsankere fra storsamfunnet. På denne tiden kom det også til interne sammenstøt mellom gruppene. Grenseopptrekkingen i 1994 og CIMIs arbeid med å etablere sikre handelsforbindelser hvor pirahã bytter paranøtter mot mel, ammunisjon og redskaper har bidratt til at folketallet økte fra 141 i 1985 til 360 i 2018.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.